Rapportens hovedfunn
- Overordnet er fenomenkunnskapen, samt kjennskapen til og bruken av ordningen med radikaliseringskontakter og radikaliseringskoordinatorer, lav. Det samlede datamaterialet peker på at ordningene ikke har lykkes med sine målsettinger slik de var innrettet.
Strukturelle, institusjonelle og individuelle barrierer
Det eksisterer både strukturelle, institusjonelle og individuelle barrierer som hindrer god fenomenkunnskap i kriminalomsorgen. Det er identifisert 8 barrierer som arter seg på ulike nivåer, som også kan si noe om hvor man bør rette innsatsen for å gjøre det lettere å heve kompetansenivået.
- Det er tre strukturelle barrierer. Disse er at 1) radikalisering ikke er et tydelig prioritert fokusområde, 2) manglende kompetansehevingstilbud og 3) påvirkning fra samfunn og medier.
- Det er videre tre institusjonelle barrierer. Disse er 4) Opplevd relevans, 5) Manglende ressurser og 6) Ingen forventning fra lokal ledelse.
- Til sist, er det identifisert to individuelle barrierer. Disse er 7) Fenomenkunnskap er drevet av egeninteresse og 8) Egne holdninger kan påvirke fokus og kunnskapsgrunnlag i vurdering av saker.
Oppfølging
Som første ledd i oppfølging av funnene i rapporten vil KDI i april arrangere et webinar med radikaliseringskoordinatorer- og kontakter i Kriminalomsorgen.
Webinaret har som mål å fremlegge rapportens funn, sikre lik situasjonsforståelse og diskutere tiltak- og handlingsplan for videre oppfølging og prioritering. Planen blir delvis publisert når prioritering er forankret i organisasjonen.
Videre vil KDI legge til rette for kompetanseheving med koordinatorer- og kontakter tilknyttet feltet. Dette i tillegg til at KRUS gjennomfører kompetanseheving for kriminalomsorgen som organisasjon.
Med dagens økonomiske situasjonsbilde anses det at strukturering blir en viktig metode for å nå målet i arbeidet med forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme.
Kriminalomsorgen som organisasjon må i større grad bruke implementerte verktøy og samhandle seg imellom. Like viktig er tilknytningen til ulike fagmiljøer som gir tverrfaglig samhandlingsstruktur som igjen sikrer målrettet refleksjon og helhetlig håndtering av praksis.